Her kommer omsider et innlegg som lever opp til navnet på bloggen. Egentlig to innlegg: Først var Mette på besøk i knapt to uker fra 24. juli til 6. august, og vi hadde en flott 3-dagers tur over og rundt Sierra Nevada, fra Yosemite til Lake Tahoe. Forhåpentligvis kommer det mer om den turen pluss bilder snart.
Bare to dager etter at Mette var dratt, dro jeg imidlertid på en noe mer hardcore fjelltur til Sequoia National Park sammen med Travis og Cindy, to medfysikkstudenter, og Kathryn, kona til Travis og en god venn av Hanna og meg (Hanna kunne dessverre ikke være med på grunn av jobbstart, noe som var et stort savn). Det var vanvittig slitsomt, og til å begynne med ganske frustrerende, men etter hvert (og særlig nå etter at turen er over) veldig gøy og ubytterikt. Og etter 5 dager i nær eller over 3000 meters høyde, har jeg en vanvittig kondis, bare synd det ikke varer etter hvert som kroppen innser at jeg ikke “trenger” like mange røde blodlegemer på havnivå…
I utgangspunktet var planen en ukelang vandretur fra stedet Mineral King på vestsiden av parken til de varme kildene Kern Hot Springs i Kern-elvedalen på østsiden av parken, med en rekke høye fjelloverganger og flott natur i mellom. Ruta ble imidlertid endret en del, og vi støtte på en god del uventede hindringer underveis. Ved å klikke på bildet under, får du opp et relieff av terrenget, med stiene i området og stedene vi passerte, overnattet på og skulle ha overnattet på avmerket. De stedene vi faktisk overnattet på er merket med grønt, med et tall som sier hvilken natt vi var der. De vi skulle ha overnattet på men droppet, er avmerket med rødt (overnattingsstedene var først og fremst avgjort av hvor det var installert bjørnebokser, beholdere der man kan lagre mat slik at den ikke blir tatt av bjørn). Røde streker er stier, og steder avmerket med blått er landemerker som vi passerte på veien. Under er en dag-for-dag-beskrivelse av turen. Beklager lengden, men det var mye å fortelle! For å spare vekt, hadde jeg ikke med noe kamera selv, men Travis hadde med et, så forhåpentligvis får jeg snart noen bilder fra ham som jeg kan legge ut også. Inntil videre får dere klare dere med (store mengder) tekst.
8. august: Dag 0
Vi dro av gårde i 8-tiden om morgenen, fire personer i en bil, med baggasjerommet fullt av ryggsekker og utstyr, pluss min egen digre sekk behørig plassert som 5. passasjer i baksetet, med setebelte og det hele. Kjøreturen fra Berkeley til Mineral King i Sequoia NP der vi skulle starte å gå fra, var på drøyt fem og en halv time (for de perverst kartinteresserte kan hele kjøreruten beskues ved å klikke her).
I utgangspunktet skulle vi overnatte på en campingplass ved Mineral King for å akklimatisere oss litt til høyden, og begynne å gå derfra morgenen etter. Fjellene hadde imidlertid bestemt seg for å servere oss et par kreative hindre. Allerede før vi dro, hadde Travis sett på websidene til parken at veien inn til Mineral King hadde vært midlertidig stengt dagen før på grunn av en uspesifisert “law enforcement action”. Han hadde ringt rangerne i parken og spurt hva som foregikk, men de hadde ikke kunnet gi ham noe informasjon. Da vi nærmet oss parken i 14-tiden på ettermiddagen, ringte vi på nytt for å høre om alt var i orden med veien. Det var det ikke… Det som hadde skjedd, var at det var blitt oppdaget en marijjuana-åker inne i parken dyrket opp av et meksikansk narkotikakartell (!). Dette er visst ikke helt uvanlig, men i dette tilfellet hadde folkene som jobbet på åkeren våpen, og hadde skutt mot parkansatte som hadde nærmet seg. Åkeren var langt unna beferdete stier, men ettersom den lå i nærheten av et område som veien gikk forbi, hadde de stengt veien og sluset biler gjennom i konvoier for å unngå at meksikanerne kapret biler langs veien for å flykte.
Siste konvoi for dagen ville gå kl. 15, for sent til at vi kunne rekke den. Neste konvoi ville være kl. 9 neste morgen, så dermed måtte vi kjøre til en annen del av parken og lete etter en ledig campingplass å overnatte på. Det tok sin tid; det var mye folk i parken, og i stedet for den fotturturist-dominerte campingplassen vi hadde planlagt å overnatte på, endte vi på en bobil-dominert en med mye unger og skrik og skrål. Verre var det imidlertid at vi nå ble nødt til å overnatte i under 1000 meters høyde, snarere enn de drøyt 2000 m.o.h. vi hadde planlagt. I og med at vi skulle opp i nesten 3000 meter med tunge ryggsekker dagen etter, var det en vesentlig ulempe. Men vi fikk i hvert fall en plass å sove på, og lagde oss en god middag med egg, skinke og grønnsaker, det siste ferske måltidet på mange dager.
9. august: Dag 1
Neste morgen stod vi opp så tidlig vi kunne for å rekke til samlingspunktet for den første konvoien inn langs Mineral King Road før kl. 9. Vi hadde fått beskjed om at konvoien skulle gå klokken 9 prikk, og ville for enhver pris ikke miste den, ettersom vi egentlig hadde planlagt å begynne å gå mye tidligere og hadde en lang dagsmarsj foran oss. Det viste seg imidlertid å være en typisk amerikansk “hurry up and wait”-situasjon. Vi ankom i god tid litt over 8:30. Deretter ble vi stående i over halvannen time og vente på at en kø av biler samlet seg opp, mens uniformerte og sivilkledte agenter fra hver eneste tenkelige etat fra føderalt nivå og nedover til den lokale sheriffen gikk bedagelig fram og tilbake mellom jeeper og pansrede kjøretøyer og vekslet kommentarer med hverandre. Omsider, litt over kl. 10, fikk vi endelig signal om å begynne å kjøre. Kjøreturen var rett fram og liketil — Det vil si, det var antakelig den mest svingete veien jeg noensinne har kjørt på, men de meksikanske gartnerne viste seg i hvert fall ikke. Det mest spennende vi så på veien, var en bjørn som romsterte rundt på en tom campingplass, og gikk en tilsynelatende svært velvant runde for å se om noen hadde etterlatt noe mat et sted.
I 11:30-tiden var vi omsider framme og ute av bilen, med sekk på ryggen og klare til å gå, rundt tre timer forsinket og litt stresset over å skulle gå 12 km bortover og rundt 500 meter opp, ned og opp igjen innen solnedgang, med tunge sekker og røde blodlegemer som var tilpasset å oppholde seg 2000 meter lenger ned. Vi startet fra Mineral King i knapt 2400 meters høyde, skulle opp over den første fjellryggen ved Timber gap i 2880 meters høyde, deretter ned i en dal på rundt 2150 m.o.h., og til slutt opp igjen til Pinto Lake på drøyt 2600 meter, der vi skulle overnatte den første natta.
Mangelen på akklimatisering meldte seg med en gang. Opp til Timber Gap hadde vi en gjennomsnitlig stigning på nesten 15%, og sekker fulle av mat for 6 dager, så hjertet og lungene hadde det ikke lett. I tillegg fikk Cindy stadige små astmaanfall på veien, så det gikk ganske langsomt oppover. Jeg må innrømme at jeg allerede fra begynnelsen av tenkte ofte på å foreslå å gjøre vendereis, eller å finne en eller annen bekvem unnskyldning for å kunne gå ned igjen og ta inn på et motell eller liknende og vente på at de andre skulle slite seg rundt i fjellheimen, men vi trasket nå videre. Etter rundt tre timers blodslit, var vi imidlertid på toppen av Timber Gap, og tok oss en velfortjent matpause før det bar nedover igjen. Nedover gikk noe raskere, men knærne satte grenser, og det tok oss godt over en time å komme oss ned i dalen på andre siden. Innen da var klokka begynt å nærme seg halv fem, og vi innså at det ville bli vanskelig å komme til Pinto Lake så mye før solnedgang, og alle var utslitne. Derfor lagde vi en lynrask middag, bestående av pasta, ost og vakuumpakket tunfisk før vi begynte på neste stigning. De neste to-tre timene krøp vi oss drøyt tre kilometer bortover og 500 meter oppover, med verkende muskler og hesende halser, før vi omsider nådde Pinto Lake i 19.30-tiden, like etter at sola var gått ned. Vi fikk på oss hodelykter og satte opp telt på så flat grunn vi klarte å finne. Imens gikk det en liten flokk med rådyrliknende hjortedyr rundt omkring og stirret dumt på oss. De var overhodet ikke redde, og så ut som de nærmest bare ventet på at vi skulle komme oss inn i teltene og etterlate noe mat som de kunne snappe opp. Vi gjorde ikke annet enn å spise litt snacksmat til aftens, og krøp så inn i teltene for å få litt sårt tiltrengt søvn. Resten av maten var i bjørnesikre bokser, så rådyrene luntet rundt og snuste litt misfornøyd på teltene våre i stedet.
10. august: Dag 2
Vi trodde den første dagen var hard. Vi tok feil, i hvert fall relativt sett. Den andre dagen stod vi opp ikke så lenge etter soloppgang, men det gikk treigt med å få pakket sammen og komme seg av gårde. Vi nøt en riktig så god frokost, bestående av ferdiglagde pannekaker med syltetøy og nugatti, som Travis hadde stått og stekt opp i stort monn før avreisen. Rådyrene lusket rundt, og så ut til å ha tatt med seg hele familien, med småbambier og det hele, men de fikk ingenting. I 10:30-tiden tok vi omsider farvel med den lett innpåslitne faunaen, og trasket av gårde i slitent og langsomt tempo. Det var oppover helt fra begynnelsen av, og vi var ikke helt forberedt på hvor bratt opp det etter hvert skulle bli. I løpet av ikke så mange kilometer skulle vi opp til Blackrock Pass, på over 3500 m.o.h. Vi gikk innover i dalen som Pinto Lake lå i, og innerst et eller annet sted måtte vi nødvendigvis over fjellveggene som dannet denne dalen, vi kunne bare ikke helt se hvor. Vi ble ikke så veldig mye klokere av at stien gikk rett opp mot en av de høyeste delene av fjellsiden, hvor vi ikke kunne se noe som liknet på et pass i det hele tatt. Etter nesten 1000 meters klatring viste det seg også at “passet” var et pass i veldig relativ forstand, bare en liten dupp på et par titalls meter i forhold til fjellet rundt. Da vi omsider nådde det, var vi både utslitte og såre, og lettere svimle av oksygenmangelen. Men utsikten var fantastisk, og i det fjerne, i den østlige enden av parken, kunne vi se toppen av Mount Whitney som vi hadde klatret opp for ganske nøyaktig ett år siden. Verken høyden eller høydesyken vi opplevde nå var like dramatisk som dengang, men opp Whitney hadde vi heller ikke hatt 15+ kilos sekker på ryggen.
Etter at vi hadde hvilt litt og Travis hadde fotografert seg blå på utsikten, var det på tide å komme seg litt lavere ned før høyden gjorde noen ordentlig dårlige. Klokka var dessuten allerede godt utpå ettermiddagen, så vi trasket oss nedover et par kilometer til en av Little Five Lakes, der den nærmeste teltplassen med en bjørneboks var. Plassen var fortsatt på rundt 3200 m.o.h., så selv om det var litt lettere å puste der nede, var mange av oss fortsatt ganske svimle og med tendenser til småkvalme. Men neste aktuelle campingplass lenger nede var over 4 kilometer unna, og det var det ingen som orket.
Ved Little Five Lakes var det en ranger-stasjon. I og med at både Cindy og Kathryn hadde litt problemer med de fysiske utskeielsene og jeg selv hadde grundig vondt i både skuldre og hofter og lett klagende ryggmuskler, gikk vi over til rangeren for å forhøre oss litt om mulige måter vi kunne forkorte turen litte grann. Det var enda bra vi gjorde det. Den opprinnelige planen var å gå hele veien til Kern Hot Springs i Kern-elvedalen i den østlige enden av parken. Vi visste at et problem med den ruta, var at for å komme opp av dalen, ville vi måtte ta en diger omvei og klatre mange hundre meter opp på et platå, og så ned igjen på andre siden for å komme ned til Lost Canyon hvor vi skulle tilbringe den siste natta. I prinsippet burde det imidlertid gå an å gå en snarvei gjennom et elvejuv (markert med blått på kartet) som ville være mye kortere og ikke medføre noe unødvendig opp og ned. Travis hadde sjekket litt på nettet og på satelittbilder, og mente at den veien burde være farbar, selv om det ikke var noen offisiell sti der. Rangeren var ikke helt enig! Sequoia er i utgangspunktet en backpackerpark, med forholdsvis åpent terreng mange steder, og mange terrengruter man kan ta utenfor merkete stier. Trente kjentfolk tar dem stadig vekk, og rangeren vi snakket med hadde selv kommet seg helt fra Mineral King til Little Five Lakes ved å ta en bratt terrengrute fra Sawtooth Pass og inn. Men å gå gjennom det elvejuvet vi hadde planlagt, hadde han aldri prøvd, og han hadde heller aldri sett dene ruta på noen liste over vanlige og trygge terrengruter. Samtidig mente han også at selv om Kern-elvedalen og de varme kildene var vakkert å se, så var det et varmt og støvete sted med mye mygg, som ikke helt var verdt å klatre 1000 meter ned i dalen og opp igjen. Etter strabasene over Blackrock Pass var ingen av oss spesielt lystne på å ta store omveier både horisontalt og vertikalt, så ruta om Kern Hot Springs ble prompte strøket fra reiseplanen. I stedet bestemte vi oss for å gå over Big Five Lakes til Lost Canyon, og samme vei ut derfra som vi ellers ville ha gått. Ved å overnatte ved Big Five Lakes, hvor det også var en bjørneboks, kunne vi ta en veldig lett dag neste dag, og fortsatt være ute av parken igjen én dag tidligere enn planlagt. Etter dette lagde vi oss middag: burritos bestående av tortillas fylt med rehydrert tørr bønnemiks, ost og salsa fra praktiske små salsapakker som Travis pleier å raide fra kantinen på IKEA foran hver campingtur. På grunn av høydesyken, var jeg litt urolig over om såpass kraftig kost ville holde seg nede hele natta, men vi var sultne nok til å spise en tønne lakserolje om det så måtte være. Heldigvis kom ikke noe av maten opp igjen, og morgenen etter hadde de fleste av oss begynt å venne oss til høyden.
11. august: Dag 3
Neste dag var usannsynlig mye lettere enn de to foregående. Hele turen fra Little Five til Big Five Lakes var bare et par kilometer, med bare noen titalls meter opp over en liten åsrygg og ned igjen 200 meter til ca. 3000 m.o.h. Vi var framme allerede før klokka 12. Selv var jeg litte grann utålmodig. Vi kunne ganske lett ha gått videre hele veien til Lost Canyon og kuttet enda en dag av ruta, noe som ikke hadde vært meg imot på det tidspunktet. Men de fleste datt sammen som sekker da vi kom fram til teltplassen ved Big Five, og så ble det med det. Det var nok like greit at de andre ikke lot utålmodigheten min ta overhånd. Det var et utrolig vakkert sted, med en flott fjellsjø og fin skog.
Det meste av ettermiddagen gikk med til først å stirre tomt ut i luften en stund, og etter hvert en nesten utenkelig luksus: vask! Her var vi ved et flott vann, ikke altfor kaldt, og med hele ettermiddagen foran oss til å soltørke på, så dermed kunne vi endelig bli kvitt litt av tre dager med svette og støv. Det å bli ren i en amerikansk nasjonalpark er likevel ikke fullt så liketil. Man har nemlig ikke lov til å bruke noen form for såpe eller andre rensemidler mindre enn 15 meter fra nærmeste vann eller bekk. Måten man blir ren (eller rettere sagt, prøver men ikke klarer å bli ren) på, er som følger:
- Hopp ut i sjøen og skyll av det verste. På dette tidspunktet skulle man tro at all den svetten, støvet og lagene med gammel solkrem man dumper i sjøen ville være verre enn mange flasker med såpe, men regler er regler.
- Fyll en beholder av et eller annet slag med vann og gå opp av vannet.
- Gå bort fra vannet (minst 50 fot om jeg må be, og håp at ingen ser deg fra stien mens du går der i blanke messingen og prøver å unngå å få altfor mange barnåler stukket inn i fotsålen).
- Såp deg inn (kun biologisk nedbrytbar såpe!) og skyll deg så godt du kan ved å helle vannet fra beholderen over deg.
- Gjenta inntil du er ren og såpefri. Gitt renseevnen til biologisk nedbrytbar campingsåpe, må man imidlertid heller nøye seg med og fortsette så lenge man gidder og dagslyset tillater. Ren blir man ikke…
Vi var ikke fullt så glupsk sultne den dagen som dagene før. Men middag må man ha, og når man er på tur i en nasjonalpark, må man spise opp maten sin. Det er strengt forbudt å kaste noe som helst i parken, inkludert mat, og ingen har lyst til å bære på ekstra vekt ut av parken (man må selvfølgelig bli kvitt maten på et vis etter at man har spist den også, men til dette får man til nød lov til å bruke en spade og grave ned sitt fornødne). Dessverre var ikke måltidet helt vellykket. I utgangspunktet skulle vi ha helkornsspaghetti med langtidsholdbare vakuumpakkete laksestykker til. Kokende vann ved 3000 meter er imidlertid ikke like varmt som det pastaprodusentene tenker seg når de sier “tilsett kokende vann”, og vi fant fort ut hva som skjer når man lar spaghetti stå for lenge i vann fordi vannet ikke er varmt nok: Man får noe som til forveksling liknet potetmosen vi hadde hatt til frokost. Smaken var det ikke noe å utsette på, men presentasjonen og konsistensen ble utsatt for riktig så mye. Etter en rask runde med Settlers (et strategibrettspill, i knøtttsmått og ultralett campingformat selvsagt) krøp vi til køys under en av de flotteste stjernehimlene vi noensinne hadde sett.
12. august: Dag 4
Neste dag skulle egentlig ha vært like lett som den foregående, bare noen få kilometer bort, mindre enn 150 meter opp på et lite platå, og rundt 200 meter ned igjen til Lost Canyon. Fullt så enkelt gikk det ikke. Vi kom oss fint opp på platået, etter bare tre kvarter uten større andpustenhet. Men idet stien svingte bort fra en liten sjø der oppe, gikk det opp for oss at vi ikke var sikre på om det vi fulgte var noen sti i det hele tatt. Det gikk et par stiliknende uttørkede bekkefar bort fra sjøen, men alle bare stoppet i ingenting, og landskapet ellers var bare åpent skoglandskap, med enkeltstående nåletrær og ingen lyng eller grus eller noe som en sti kunne stikke seg ut i. Etter litt fåfengt svinsing rundt i landskapet for å se om vi kunne finne noe som så ut som en sti videre, gav vi opp, og Travis tok fram GPS-mottakeren sin. Avhengig av hvordan man ser det, er det å ta fram en GPS enten den greie løsningen på all geografisk forvirring, eller et tegn på at nå står det virkelig ille til med orienteringsevnen. I dette tilfellet ble det mer det siste. GPS’en gav oss greie og tydelig koordinater, og var ikke i det minste tvil om hvor vi var. Men verken den eller vi visste hvor stien var, og det var tross alt det vi var interessert i! Travis la inn koordinater for der hvor stien skulle begynne å gå nedover mot Lost Canyon, og sa han bare skulle løpe dit og finne stien, i og med at det burde være lettere å se en sti der hvor den gikk i slyng ned en bratt åsside. Vi satt og ventet. Og ventet. Og ventet. Man skulle tro at det ikke burde ta nesten tre kvarter å løpe et par hundre meter og tilbake igjen hvis man etter sigende vet hvor man skal, og jeg selv ble både litt urolig og utålmodig. Kathryn var mer stoisk: “He really loves his GPS…”. Og når man holder på med et interessant leketøy, så er jo ikke forskjellen på 10 og 45 minutter så stor. Omsider kom han tilbake, etter å ha kartlagt terrenget i mer detalj enn noen tidligere kartograf antakelig hadde gjort, men noen overbevisende sti hadde han ikke gravd opp. Vi virret litt rundt langs kanten av åssiden alle fire for å se om vi klarte å se noe som Travis ikke hadde sett, men uten hell. Vi overveide å bare klatre ned åssiden ned i dalen uten sti, noe som så ut til å være gjørbart, men det var ganske bratt og kupert, så en ordentlig sti med innlagte slyng og det hele ville vært beroligende å ha.
Selv om han ikke hadde funnet noen sti, hadde Travis imidlertid sett spor etter hestemøkk og hestespor mens han lette. Vi tenkte at kanskje den som red hesten visste bedre enn oss hvor stien gikk, eller i hvert fall hvordan man skulle komme seg ned åssiden på tryggest mulig måte. Så vi bestemte oss for å følge de sporene. Sporene var ikke helt tillitvekkende. De gikk i en merkelig retning, nærmest vinkelrett på den retningen vi skulle, og av og til litt i feil retning også, og i det hele tatt virret de rundt på rare måter mye av tiden. Men det burde ikke være mulig å komme ned i noen annen dal en den vi skulle til, så vi fulgte sporene så lenge vi kunne. Vi gikk i en stor runde rundt oppe på platået, men etter en stund mistet vi sporene helt, så da gjenstod det bare å ta kart og GPS til hjelp og se om vi kunne komme oss ned til Lost Canyon for egen maskin. Men vi lurte fortsatt på hvor i all verden denne forvirrede rytteren egentlig hadde ridd hen. Jeg vet selvsagt ikke akkurat hvor vi faktisk gikk i forhold til selve stien, men jeg har prøvd å avmerke cirka-ruten med gult på kartet.
Etter mye strabaser og litt ubehagelig klatring og skliing kom vi oss omsider ned, og traff stien som gikk langsetter bunnen av Lost Canyon. Innen kort tid var vi endelig ved teltplassen, 3-4 timer senere enn planlagt, men vi hadde heldigvis hatt veldig god tid i utganspunktet. På teltplassen var det allerede en gruppe folk, og vi oppdaget noen interessante ting:
- Folka på teltplassen var stiryddere i parken. Vi hadde naturlig nok noen forslag om hvilke stier de burde konsentrere seg om å utbedre…
- Stirydderne hadde ikke et like godt kart over området som det Travis hadde.
- Stirydderne spurte om vi tilfeldigvis hadde sett noen dyr eller hørt noen bjeller på veien. De hadde nemlig mistet hestene sine…
Etter denne underholdningen spiste vi et karrimåltid, den tyngste maten vi fortsatt hadde igjen, og kom oss tidlig i sengs. Neste dag skulle være den siste harde som gjensto, og vi ville komme oss av gårde tidlig.
13. august: Dag 5
Denne dagen skulle vi opp ca. 700 meter, til Sawtooth Pass, for å komme oss over den fjellryggen som lå mellom oss og Mineral King, og deretter ned et par hundre meter til Lower Monarch Lake, hvor vi skulle overnatte den siste natta. Vi sto opp så snart det var tegn til lysning, og kom oss av gårde litt over 8. Etter erfaringen med passene de to første dagene, så vi ikke akkurat frem til dagens klatring, men det viste seg å gå over all forventning. Den første delen av turen fra Lost Canyon gikk gjennom en frodig skogkledt dal, som gradvis gikk over til mer engaktig landskap etter hvert som vi kom høyere opp og nærmet oss fjellveggen. Innerst i dalen gikk stien i slyng bratt opp 200 høydemeter. Det var ikke behagelig terreng, og vi merket at vi nå igjen var oppe i godt over 3000 meter, men det gikk ufattelig mye lettere enn de første dagene, og for min egen del var et litt for lavt blodsukker en mer avgjørende faktor enn høyden for hvor fort jeg kunne gå.
Allerede kl. 11 var vi over første fjellrygg og var oppe ved Columbine Lake på 3300 m.o.h., som ligger halvveis mellom dalbunnen og Sawtooth Pass, og var en utrolig vakker fjellsjø. Her tok vi en velfortjent lang lunsjpause. Vi hadde fortsatt rundt 250 bratte meter å klatre opp til passet, så for å lette så mye som mulig på ryggsekkene, bestemte vi oss for å lage middag til lunsj, nå som vi fortsatt trengte kaloriene (det gikk med en del lunsjmat også, og ettersom vi hadde mat for en ekstra dag, lurte vi på om vi skulle ha enda en middag til middag, og kanskje frokost utpå kvelden en gang. Samtalen ble ganske hobbitt-aktig etter hvert. Second breakfast, anyone?). Vi ble riktignok litt engstelige i 12:30-tiden, da et par knøttsmå skyer plutselig kom seilende over nærmeste fjelltopp. Vi hadde stort sett ikke sett annet enn klar blå himmel hele veien, så noe hvitt og fuktig der oppe i lufta brakte straks bange anelser om ettermiddagsbyger og torden i stor høyde, uten andre lynavledere enn oss selv. Det ble med de små skyene, og selv de fordampet etter kort tid, men vi kom oss likevel av gårde i en fart for å være på den sikre siden.
Det siste strekket opp til Sawtooth Pass var ganske vanvittig. Det var stort sett bare stein hele veien, så det var ikke lett å lage noen konsistent sti. Men i motsetning til stien vi hadde prøvd å følge dagen før, hadde stibyggerne her vært flinke med å sette opp stimarkører i form av små varder langs den veien man skulle gå. Det var sannelig bra, for det var ikke lett å gjette seg til hvor man skulle over den fjellryggen vi gikk opp mot. Den var som et flere hundre meter høyt gjerde de fleste stedene, og der hvor det var noen fordypninger som kunne tas for å være pass, var det stort sett for loddrett opp til at vi kunne tenke oss noen måte å komme opp dit på. Etter mye fram og tilbake gjennom steinrøysa, og mye slyngstigåing opp mot et pass som knapt så ut til å finnes, var vi imidlertid plutselig oppe. Dette var nok ett av disse svært relative passene, bare et lite hakk i fjellsiden som vel ingen ville ha kalt et pass hvis det ikke var for at det tilsynelatende var det eneste stedet i stor omkrets hvor det var mulig å komme seg opp over toppen på begge sider. Det var ikke lett å forestille seg hvordan noen kunne ha klart å finne denne ruta. Men omsider sto vi der, på 3550 meters høyde, og kunne igjen se Mineral King-dalen. Og langt, langt der nede, kunne vi til og med se bilen som i utgangspunktet var målet for morgendagen, 1200 meter nedover, og skremmende kort bortover. Så nær og dog så fjernt.
Etter passet var det bare å komme seg ned. Lettere sagt enn gjort. Stien ned til Lower Monarch Lake var en stupbratt slyngsti over grusete terreng, og mange steder måtte vi mer skli enn gå. Men etter 450 høydemeter ned og et ukjent antall kubikkmeter sand i skoene våre, var vi nede ved sjøen allerede litt over kl. 15, og i prinsippet klare til å sette opp telt. Men etter 5 dager og 4 netter i nesten folketomt terreng og med spektakulær natur rundt oss, var vi blitt kresne. Lower Monarch Lake holdt ikke den samme høye standarden som de andre sjøene vi hadde campet ved. Det var bart, lite vegetasjon, og verst av alt, det var mye folk der! Vi var nå helt tydelig innenfor rekkevidde av sivilisasjonen igjen, bare et par timer opp fra parkeringsplassen. Det var til og med en slags etterlikning av en do der, rettere sagt en latrine med et merkelig plankestakitt rundt seg, riktignok uten tak og dør. Og det var til og med litt søppel her og der. Nei, hvis vi nå likevel var ugjenkallelig ute av hjertet av villmarken, så kunne vi like gjerne ta det helt ut. Så vi bestemte oss for å like gjerne traske de siste 800 høydemeterne ned til bilen på de timene vi hadde igjen av dagslys. Så etter en rask fotvask i sjøen (som omtrent fikk vannet til å se ut som om det hadde gått en oljetanker på grunn), gikk vi av gårde. Knærne mine var klare til å myrde meg da vi omsider var nede, men ned kom vi, og tok inn på campingplassen på Mineral King like før solnedgang. Sivilisertheten her var et sjokk. Bord og benker! Vannkran! Do (riktignok utedo uten lys, men man trengte ikke spade)! Etter en kveld i relativ luksus, tilbrakte vi nok en natt i telt, før vi omsider kjørte hjem igjen morgenen etter, til mer luksus og enda tykkere luft.
Jeg lovte meg selv mange ganger i løpet av turen at jeg aldri ville begi meg ut på noe sånt igjen. Men jeg tror jeg allerede har glemt det…
Siste kommentarer